Bunader og sånt

Man gjør seg mange rare tanker når man stryker, og idag sto stryking av bunadsskjorter på programmet. Og man tenker bunad, 17. mai, fest og så videre.

Bunaden er i utgangspunktet et festplagg som oftest viser ens opprinnelse. Og hvis man da bor i en annen region enn der man har bunaden sin ifra, er det naturlig at man har en annen bunad enn den som er ” vanlig” der. Så det som skjer når man kommer festkledd i bunaden sin, er at mange kommer bort og hilser, skryter av hvor fin bunaden din er, spør hvor den kommer fra, prater litt om vær og vind og går bort igjen. Du står igjen blid, glad og opprømt over den positive oppmerksomheten som bunaden din skaffer deg.

Så, ved nærmere ettertanke, når de går bort fra deg igjen, står de og snakker med sine “medbunadssøsken” og de har en inneforstått, inkluderende væremåte seg imellom som sier; ” Vi har samme opphav, samme bakgrunn, samme tradisjoner.”
Ikke noe galt i dette, enkelte ting “bare er sånn,” uten at det er vondt ment.

Tenker så videre på våre nye landsmenn, som med gebrokkent norsk, kommer i oslobunad, hallingstakk og hardangerbunad. Hva med dem? Det er helt tydelig ikke tradisjonell tilknytning som har avgjort bunadsvalget, ofte ikke bostedet heller, men bare at de velger den bunaden de syns er penest?
Da dukker tanken opp om at det finnes en del norske innfødte som også velger utifra hvilken bunad de syns er penest. Hvorfor det? Er det her tanken om at et festplagg er et  festplagg kommer inn, eller er hjemtraktens bunad så stygg ( i deres øyne) at de ikke vil ha den? Eller føler de ingen stolthet ved å vise resten av verden sitt opphav? Flykter de fra seg selv?
Kanskje det er mest vanlig å bare velge den bunaden man syns er penest? Nå ble jeg veldig usikker her, kanskje min oppfatning om hva som er “vanlig”, er feil?
Dette med bunad og sånt er jammen ikke så enkelt.
Bunad- inkluderende eller ekskluderende- eller bare et festplagg?

Jammen bra man ikke stryker bunadsskjorter så ofte 😉

Posted in Uncategorized | 9 Comments

Julens riktige innhold?

Mat. Fred og ro.
Null stress med skole og jobb.
I to dager.
Så er det på’an igjen med jobb.
Men bare jobb.
Deretter kommer ett nytt år.
Så blir det skole.
I tillegg til jobb.
Altså tilbake til hverdagen.
Men først mat, fred og ro.
Julens riktige innhold.

Posted in Uncategorized | 9 Comments

Snodig tekst.

“Nei, itte nå, jeg vil ha stakken på. Jeg vet nok hva som skjer, når du meg på bakken legger ne’r. ”
Altså, svensktoppsjangeren er vel ikke kjent for å ha de mest høytravende litterære formuleringer, men må jo finnes en grense.
Men, på den annen side, teksten og dens innhold leder jo tankene hen på hva som kan skje, nå som vi er kommet i den grønne årstiden og vi er begynt å oppholde oss utendørs og gå  på turer igjen. :-)
Og imorgen skal vi på topptur.
Kanskje man bør vurdere stakk? 😉

Posted in Uncategorized | 6 Comments

Användarinstructioner

1. Läs anvisningarna noggrat före använding
2. Kontrollera den lokala nätspänningen för att bekräfta att det matchar produkten.
……………………….
17. Förvara alltid produkten utom räckhål från barn.
18. Denna produkt är inte avsedd att användas av personer med nedsatt fysisk eller mental kapacitet, eller brist på erfarenhet och kunskap, såvida de inte övervakas eller får instructioner angående använding av apparaten av en person som ansvarar för deras säkerhet.
Som dere skjønner, har jeg anskaffet noe nytt, elektrisk utstyr til “hemmet”, med tilhørende svensk bruksanvisning.
Greier noen å gjette hva det er, mon tro?

Posted in Uncategorized | 24 Comments

Birgitts konglejuletre.

Birgitts konglejuletre, enkelt og greit.

Dette er ikke ressurskrevende å lage, eneste man behøver er en fin tur i skogen mot høsten for å samle furukongler. En asjett for å tegne størrelsen på grunnflata til treet, et papirark å tegne på, og så er det bare å sette igang med å stable kongler rundt og rundt og rundt og…… Oopps, limpistol må man også ha, selvfølgelig. Når treet har tørket, plasserer man lys i lenke inn i de smutthullene man finner( de er det mer enn nok av ;-)) nogenlunde jevnt fordelt. Lysene jeg brukte var det 25 av på lenken, og i farger, men disse lyslenkene var også å få med klare pærer.
Jeg har lagd 3 sånne trær, men tatt bilder bare av det som vart mest vellykket, så klart 😉 Disse skal jeg gi bort som julegave til noen få utvalgte som får noe som er hjemmelaget, og som ikke koster all verden i kroner og øre.
Og jeg vet de blir glade for gaven, bare fordi det er jeg som har laget den. Godt å tenke på. :-)
En adventsklem til dere alle, og ønsker dere en fremdeles fin tid fremover :-)

 

Posted in Uncategorized | 12 Comments

Kulturmakarar

Definisjonen av ordet kulturmakar er: Ein som er god å fortelle gode historie og som gjerne legger på eller til litt ekstra. Altså tøyer historiens komponeneter litt, så den avler både smil og gapskratt. Og i noen kretser forargelse. Denne historien fant jeg i en bok fra 1969, av innsamlede historier fra “på folkemunne”, men fullt gjengivbar for det.
En mann i fra dalstrøka var ute i en båt sammen med en øyboer. De rodde mellom to skjær og der var det så trangt i mellom at årene skrapte borti på begge sider. Da fortalte øyboeren at før i tiden var det mer enn 40 favner mellom skjærene. Men under sildefisket en høst la de fast nota der, og tyngden av silda var så stor at skjærene gav etter og flytta seg dit de no var. “Det tror jeg på”, sa mannen fra dalstrøka.
Og så fortalte mannen fra dalstrøka at for et par vintrer siden møtte han på en ulv inne i fjellene. Ulven kom bent på ham og han såg ikke annen råd enn å stikke neven inn i ulvegapet. Der fikk han tak i rompa, og så rykket han til og dermed vrengte han ulven, så den sprang sin vei med blanksida ut.
“Det tror jeg på”, sa øyboeren. “Men lyver du mer nå, så tror jeg ikke på deg lenger.”

Sommerkrydder :-)

Posted in Uncategorized | 10 Comments

En liten pust i bakken

Eksamenstid, med et lite pust i bakken. Nå er jeg over halvegs med eksamenene, har unnagjort 3 av 5. De tre første i løpet av 11 dager, så det har vært intenst, i tilleg til ny jobb. Har såvidt gløttet innom her, men har prioritert lesing av fag. Håper resultatet blir etter innsatsen. Neste eksamen er 1. juni og det i et favorittfag. Skal ikke si jeg gleder meg til eksamen, men den jeg gruer minst for, kanskje?
Har lest meg opp på de flestes blogger her nå og kan bare se fremover til jeg kan være her mer permanent.

Tvi, tvi til andre som også har prøver, eller prøvelser de må i gjennom. Og det “verste” for min del er at de er selvvalgt 😉

Posted in Uncategorized | 10 Comments

FOTFESTE

Ble ettertenksom etter å ha lest om “knall og fall” hos Naturglede og legger derfor ut noe jeg skrev for en tid tilbake. Advarsel: Det er skrevet på kav nynorsk, ikke etter dagens normering engang. Men for meg var den nynorsk- versjonen bevisst valgt, fordi det passet best sinnsmessig og uttrykksmessig da.

 

FOTFESTE

 Fotfeste. For dei fleste av oss betyr det å halde seg på beina, å halde balansen på utrygt underlag. Men om vi misser fotfestet, kva då? Korleis reagerer vi? Ein kan sjå for seg ein person på ein veg eller eit fortau, ein vinterdag, kor han plutseleg sklir på isen, veiver rundt med armane og grip i lause lufta etter noko å halde seg fast i. Dei fleste av oss greier å halde seg på beina, etter mange vridningar og byks, om enn berre så vidt.

Men nokre gonger flatar ein heilt ut og blir liggande så lang ein er. Kanskje slår ein seg skikkeleg, ja mest helselaus og må attpåtil til sjukehuset. Men dei fleste gongane blir det med eit vondt kne, ei fordervaslege hofte, eller i verste fall ein hjernerysting. 

 Slik er det i det verkelege livet også. Nokon gonger misser vi fotfestet og ramler ut på glattisen. Dei fleste gongane veivar vi med armane i lause lufta og leiter etter noko fast og gripe tak i. Og finn det også, om ein er så heldig at noko eller nokon er i nærleiken akkurat då. Det kan vere gode vener, slektninger eller ein som betyr spesielt mykje og som står så støtt ved sida av ein når ein treng han der.

 Men så hender det også at ein blir liggande så lang ein er, der på livs- isen, forslått, lemster og støl av fallet og dei uvante rundkasta forut for fallet. Ofte sprett ein oppatt det fortaste ein greier, med raske augekast rundt seg for å sjå om nokon andre såg deg ramle, før ein hastar videre. Andre gonger litt meir kravlande og ustøtt, før ein igjen finn fotfestet og stavrer seg videre, med blåmerker og litt haltende gange.

Og når ein kjem i fart igjen, rettar ganglaget seg, så det ser «normalt» ut, sjøl om ein enno kjenner smerta etter fallet.

Og så er det dei gongane ein dett så forkjært at ein må ha proff hjelp, at ulebilen kjem og plukkar ein opp og ein får den hjelpa ein treng av kunnige helsearbeidarar, enten det er ein knekt fot, eller som på livs- isen; kanskje ein bandasje rundt sjela.

 Men heldigvis kan det vere nok med eit raskt blikk rundt seg, før ein haltar videre. Dei blåmerka og skrubbsåra ein får, lekjer seg sjølv og går over etter ei stund. I verste fall kan ein få eit synleg arr etter skrubbsåret, gjøymd av kleda, naturlegvis.

 Røyndommen etter desse «på- isen- opplevingane», må vere at vi veit kor vondt der er å falle og at fallet kan kome plutseleg, etter ein uventa is- svull på den ellers så flate vegen. Ein kan ikkje alltid gardera seg mot overraskingar, difor blir sjølve misse av fotfestet ei sjokkoppleving som gjer at ein ikkje reagerer i tide og rekk å ta seg for.
Då er det ekstra godt når ein har nokon rundt seg som kan ta eit tak under armane og hjelpe ein på føtene igjen, kanskje også vere med eit stykke bortetter vegen og låne bort ein stødig arm for ei stund.

 Blåmerker og skrubbsår forsvinn og ein blir stø i ganglaget igjen, sjølv om ein kan føle seg lemster og støl enno ei stund.
Det blir også lettare å komme seg ut av sjukesenga om ein har nokon til å ta ein i handa og dra seg opp frå putene.
Vi må ta vare på kvarandre og gjere det vi kan for å unngå å falle, det er også heilt naudsynt å ta imot hjelp somme tider, og ikkje vere avvisande og seie febrilsk: «nei takk, eg greier meg sjølv», før ein hastar videre bortetter livs- vegen.

Posted in Uncategorized | 17 Comments

Å godta. Eller ikke.

 

 

Å godta et menneske som det er og
og ikke som du ønsker at
det skulle vært
det er vel en
gudegave
man skulle ønske at
flere hadde vært i besittelse av?

Posted in Uncategorized | 20 Comments

DA MOR DRO PÅ KONSERT

Leter etter skribleri- boka mi og finner den under alt hekletøyet (skal bli et teppe).
Rammstein. Ungdommen i huset er ikke blitt fortalt før ganske nylig at deres mor hadde kjøpt seg billetter til konsert i Oslo. Mor underslo den informasjonen lengst mulig, for å unngå å bli stemplet som gal.
Det skal sies at de har hørt meg spille tung musikk før, noe barnebarna mine kaller “bestemor- musikk”. Dèt tar jeg som en kompliment; hjemme får de ikke høre annet enn country, stakkars. Greit til sitt bruk, men musikk…! Nei!
Altså: Gutten på 16 til sine tre kompiser: “Jeg må hjem tidlig i kveld, fordi jeg må opp tidlig for å være barnevakt for onkelbarna mine. Mor skal til Oslo på Rammsteinkonsert.” Helt stille i bilen. Så, alle tre i kor:”Hæææ!? Mor di på Rammstein!?”
Så, jenta på 18:”Rammstein!?. Jaja, jeg sier til vennene mine at du skal på Rammstein i Oslo, så kan jeg sitte her og høre på “dille”- musikken min.” Hun sa det med et lite smil i munnviken da.
Dessuten tror jeg de ville blitt enda mer sjokkerte over alle de andre i besteforeldre- alder som også var der. Tydelig at dette er en sjanger som fenger i alle aldre :-)

Og ja, folkens: Det var en kjempeopplevelse å se Rammstein live. Jeg hadde tatt oppstilling ved “lydburet.” Kommer man seg ikke helt frem til scenen, stiller man seg der det er best lyd. Og hvor kom gruppa inn? Og hvor holdt de “mini- konserten” midt i konserten?  Jo, ved lyd- buret, såklart! Jeg kunne tatt på de, så nær var jeg. Og da gjorde det ingenting om jeg ble litt våt….. 😉
Det var det virkelig verdt! :-) :-)
:heart:  RAMMSTEIN :heart:

Posted in Uncategorized | 18 Comments